Gråpus kom til oss på våren 1994. Det var en halvt år gammel, kastrert hankatt. Den slo seg ned i kompostbingen i hagen, og hadde bestemt seg for at nå var den framme. Vi satte opp oppslag på nærbutikken og på stolper i nabolaget. Men nei. Så bestemte vi oss for å beholde den. Ungene hadde en viss innflytelse her. Og så hadde Gråpus og vi et godt år sammen.

Året etter skulle vi flytte. Etter flere dagers flyttesjau var huset vi flyttet fra tomt. Sist av alt hentet jeg Gråpus som var redd for å bli etterlatt.

Nå begynte et nytt liv for Gråpus. I vårt nye strøk var det mange katter fra før, og det var ikke lett for en kastrert, to år gammel katt å hevde seg. Vi hørte mange slagsmål, og vi fant etter hvert ut at en svart og hvit hankatt var i tottene på Gråpus. Eiendomsrettene i katteverdenen følger andre kriterier enn menneskets, så vår hage tilhørte ikke Gråpus, uansett hvor mye hagen tilhørte oss. Mangen en natt ble Gråpus kastet ut til trakassering og slosskamp.

Gråpus satt aldri på trammen og ventet på å komme inn. Det var ikke hans tram. Når vi skulle ha katten inn måtte vi la døra stå oppe lenge, og rope på den i ny og ne. Plutselig kom den i vill fart, av og til med fienden i hælene. Gråpus hadde kanskje funnet seg et territorium, men det var ikke i nærheten av vårt hus.

Og så satte høsten inn. Det ble kaldt, og vi kunne ikke lenger la døra stå oppe i timer. Og det ble vanskeligere å få Gråpus inn. Av og til tok han sjansen, satte seg på biltaket og mjauet til oss gjennom soveromsvinduet. Og mang en natt våknet vi av et forferdelig slagsmål utenfor. Det var Gråpus som prøvde å komme inn, men ble overrumplet av eieren.

Vi skjønte ikke så mye av dette da. Men Gråpus greide ikke dette lenger. Midt i november forsvant han.

Alle som har mistet en katt vet hva man går igjennom. Først den lille nagende tvilen. Man beroliger ungene, mens tvilen gnager lett i sinnet. Naboene engasjeres, plakater settes opp. Mye av praten i familien dreier seg om pus. Er den overkjørt? Ville den ikke være hos oss? Er den tatt av reven?

Været denne høsten og vinteren var svært kald, og uten snø. Ved juletider forteller vi ungene at Gråpus kanskje er død. Vi snakker mye om det. De utrolige kattehistoriene dukker opp. Om katter som har vært borte i mange måneder, og kanskje et halvt år. Vi håper jo, men innser at sannsynligheten er liten. Til slutt gir vi opp. Januarkulda er ubarmhjertig. Vi snur oss etter hver katt vi ser. Vi sjekker alle oppslag. Men innerst inne vet vi at ikke nytter. Barna spør mindre og mindre etter Gråpus. De bearbeider det på sin måte.

I april dro vi på påskeferie. Vi tenkte sjelden på Gråpus. Vel hjemme fra påskeferien igjen, til vårsol og forventning ser jeg oppslaget: SAVNER DU GRÅPUS?

Jeg hadde sluttet å se på katteoppslagene, men ubevisst hadde jeg oppfattet spørsmålet. Beskrivelsen stemte godt, hvitt bryst og poter, og meget lange værhår. Den bodde på en veranda hos noen som hadde to katter fra før. Den hadde kommet litt før påske.

Jeg sa ingenting til familien, Gråpus var mentalt begravet. Under påskudd av å dra i butikken kjører jeg de få kilometrene til den oppgitte adressen. Ingen er hjemme, jeg går rundt huset. På verandaen ser jeg katten, og den ligner. Jeg går mot den, men den trekker seg engstelig unna. I det den skal til å løpe roper jeg på den. Den bråstopper og lytter. Jeg snakker mer til den, og den kjenner igjen stemmen. Usikker kommer den mot meg, og lar seg til slutt fange. Det var Gråpus!

Gleden hjemme var stor. Ingen hadde trodd de skulle få se Gråpus igjen. Ryktet gikk, og ungene i gata strømmet på for å se at den var tilbake.
Men den katten jeg kom hjem med var ikke den samme som dro. I starten lot den seg bare kjæle av meg. Den var blitt redd for barn, til deres store sorg. Men så, smått om senn ble den tryggere. Vi fikk barna til å forstå at Gråpus hadde hatt det vondt, og at kanskje noen hadde vært slem med den. Derfor måtte vi la den få ro og trygghet, og la den bli kjent med oss igjen. Og etter lang tid lot den seg klappe av vår seksåring. En god stund senere kunne fireåringen vår klappe pus. Og etter flere måneder kom treåringen vår og stolt sa at han fikk lov til å klappe Gråpus.

Vi hadde skjønt at Gråpus stakk fordi han ikke orket å bo med den dominerende nabokatta. Hans problemer var jo de samme, og vi skjønte at Gråpus måtte stikke av igjen dersom vi ikke gjorde noe. Først fikk han kasse med kattesand, og den aksepterte han straks. Deretter lagde vi kattedør som han kunne gå inn og ut av selv. Og det var løsningen. Raskt sluttet han å bruke kattesanden, og fartet ut og inn som han ville. Han lister seg ut gjennom kattedøren, og lytter etter fienden. Så smetter han ut av hagen, over veien og til sitt eget territorium. Tilbake tripper han raskt til døren og smetter inn. Noen ganger møter han sin fiende, men nå vet pus at han alltid kommer i sikkerhet. Og den svarte og hvite katta har aldri fulgt etter inn i huset. Med tanke på den tiden det tok å venne Gråpus til kattedøren, tror jeg ikke en fremmed katt så lett følger den inn.

Dette endte godt, og Gråpus ligger nå inne på barnerommet og nyter nattestillheten. Mens jeg tenker på alle tilfeldighetene som styrer våre liv. Tenk om de som fant Gråpus i påska, ikke hadde satt opp lapp så langt vekk fra der de bodde? Og hadde jeg reagert dersom de ikke hadde skrevet Gråpus? Og Gråpus selv, som ikke orket å leve det liv vi hadde tilbudt ham, ville han noen gang vendt tilbake til oss så lenge den svarte og hvite katta hersket over strøket?

Slik var det ideen ble til om å lage et sted på internett der alle savnede og funnede katter kan møtes. Daglig blir det borte katter. Noen blir overkjørt, eller tatt av reven. Men noen lever et sitt liv kort eller langt unna. Noen finner ikke veien tilbake. Disse må få hjelp av oss. Andre vil ikke tilbake. Kanskje har de funnet et enda bedre tilbud hos noen andre mennesker? Det hadde jo vært koslig å vite. Eller kanskje kunne katten ha kommet hjem, dersom vi la forholdene bedre til rette, som med Gråpus.

Jeg håper denne internettsiden skal hjelpe katter og mennesker til et godt liv sammen videre.

Stein Norstein, august 1997